LAST WORDS

wow.
Jeg kan ikke tro at jeg sitter å skriver de siste ordene fra India. Et år har gått og livet vi har levd her borte er noe jeg fra nå av kommer til å se tilbake på. Det føles helt uvirkelig. Jeg er ikke i den minste tvil om at jeg skal reise tilbake til India, men det er likevel et viktig kapittel i livet mitt som nå skriver på sin siste setning. Hvordan kan jeg ta farvell med alt dette, med leiligheten, byen, menneskene, lydene, luktene og det indiske livet?

Dette året har vært fylt med gleder og sorger, utfordringer og opplevelser, håp og drømmer. Men mest av alt har det vært fylt med minner og erfaringer jeg vil ta med meg resten av livet. India har fått en hedersplass i hjertet mitt og jeg føler en tilhørighet til landet og kulturen. Jeg har vokst så utrolig mye på dette året, og jeg er så takknemlig for alle menneskene jeg har møtt, alle stedene jeg har sett og kulturen jeg har fått være endel av.

Jeg tenkte å si at dette året har vært over all forventning, men det blir mer riktig å si at det har vært utenfor all forventning. Når jeg tenker tilbake på tiden før jeg dro og leser det jeg skrev så må jeg smile av hvor uvitende jeg var, at jeg virkelig kunne tro at jeg hadde en viss peiling på hva jeg gikk til! Jeg har hele veien tenkt at dette kom til å bli et år for livet. Og det har det absolutt blitt, men det har også vært et liv i året. Jeg har på en måte vært en annen versjon av meg selv og levd et annet liv. Jeg har brukt andre klær, spist annen mat, snakket et annet språk, hatt en helt annet hverdag.. Jeg er spent på å se hvordan det har påvirket meg når jeg kommer tilbake til Norge, hva jeg kommer til å ta med meg videre og hva som blir liggende igjen i India og vente på at jeg kommer tilbake. Jeg har blitt mange erfaringer, minner, verdier, bekjentskap og over 9000(!!) bilder rikere i løpet av dette året. Dette er en rikdom som vil vare livet ut. Åh, jeg kommer ikke over hvor heldig jeg er!!

Men det å skulle reise er mye tøffere enn jeg hadde trodd det skulle bli. Det å være så dratt mellom sorgen av å skulle reise fra India og gleden av å skulle reise til Norge. Det å føle seg hjemme og ha en tilhørighet til to steder som er så forskjellige og så langt unna hverandre. Men det er ingen tvil om at jeg kommer tilbake til India og Kolkata. Snart.

Helt til slutt vil jeg si takk. Tusen takk. Takk til venner og familie som har støttet oss gjennom godt og vondt dette året, takk til dere som har tatt kontakt på tross av verdenshav og landegrenser. Jeg vil takke alle menneskene jeg har fått vært så heldig å få bli kjent med dette året. Uten dere hadde ikke året blitt som det ble, og jeg gleder meg til å treffe dere snart igjen. (Jeg vet dere har måttet bruke google translate, men jeg håper dere har fått med dere litt likevel!) Jeg vil takke alle dere som har fulgt meg gjennom året her på kuerogkrydder. Det har vært en styrke og en trygghet å vite at så mange er interessert og bryr seg om å lese om alt vi har opplevd og hvordan vi har hatt det. Bloggen har fungert som en dagbok for meg og jeg gleder meg til å ta den frem om 5, 10 og 50 år og mimre tilbake til livet i India. Jeg håper dere har opplevd bloggen slik som hverdagen og landet jeg har prøvd å beskrive; spennende, fargerik, rotete, kreativ, overfylt, innholdsrik og til tider uoppdatert (hehe).

Åh, nå begynner tårene å renne. Jeg vil ikke slutte å skrive for jeg vet at så snart det siste punktummet er satt, må jeg ta med meg koffertene og sette meg i bilen til flyplassen, og kapittelet er over. Men boka er langt fra ferdigskrevet, og jeg ser fram til det som venter meg. Jeg ser fram til å komme tilbake til Norge, og jeg ser fram til å komme tilbake til India.

Norge, vi ses snart! Og India: Det gjør jammen vi også!

HØYDEPUNKTER

Idag er min siste dag i India, i kveld setter jeg meg på flyet som skal ta meg med til Norge. Tankene er veldig aktive idag, de presser seg på og kjemper om å få bli prioritert. Det samme gjelder følelsene. De lar meg ikke få være i fred, og hele tiden er det en ny en som overtar plassen i kroppen og hodet mitt.

Jeg har opplevd så utrolig mye på det året jeg har bodd i India, opplevelser jeg aldri ville vært foruten! Mennesker jeg har møtt, steder jeg har vært og minner jeg har fått. Bare det å ha en hverdag her, å kunne leve et liv i dette utrolige landet, har vært så utrolig spennende! Hver dag har vært en opplevelse. De har vært fine, innholdsrike, slitsomme, utfordrende, spennende, lange, lærerike, morsomme, minneverdige og interessante, men aldri kjedelige!

Selvom hverdagen er det vi har hatt som har vært så spesielt her,
vil jeg likevel trekke frem noen av årets absolutte høydepunkter:

(les mer ved å klikke på teksten under hvert bilde)

Solnedgang over den hellige elven Ganges

Turen til New Delhi og Taj Mahal

Nasjonaldagen 15. august

Reisen til Andaman-øyene

Festivalen Durga Puja

Feiring av Lakshmi Puja hos en indisk familie

Jul i Goa

Jobbe som frivillig på Mor Teresas barnehjem

Løpe halvmaraton gjennom Kolkata

Bryllupet til Sumana og Satya

Temepelbesøk og buldring i Hampi

Tur til Dhaka

Tenk at jeg har opplevd alt dette! Jeg er så utrolig heldig, og akkurat nå bestemmer jeg at det er takknemmeligheten og gleden som skal få fritt spillerom. Så får de andre ta opp kampen når jeg kjører til flyplassen i kveld. 

DHAKA

Hei!

Da var jeg tilbake etter fire dager i Dhaka, Bangladesh. Hans-Jørgen og Torunn har tatt så godt vare på meg, og sørget for at for at dagene har blitt opplevelsesrike og minneverdige.

Jeg landet tirsdag morgen og vi dro rett fra flyplassen til Martin Luther College (MLC). Her møtte vi en gruppe fra storsalen som har vært og besøkt noen prosjekter de har satt i gang med flere steder i Bangladesh, og som også kom for å besøke MLC. Vi ble tatt godt i mot og vi fikk hilse på rektor, lærere og elever. Vi fikk omvisning på skolen og det var blant annet veldig gøy å se meg selv på et bilde tatt i skolegården på KG fra elevaksjonen hengende på lærerværelset. Elevene framførte også et program som de hadde vist til en gruppe fra Normisjonen som var på besøk noen uker tidligere. De danset og sang, og fortalte historien om landet sitt. Etterpå viste rektor oss en presentasjon om skolen, hvordan det hele begynte, hvordan den drives i dag og planene og drømmene for framtiden. Det var virkelig helt utrolig å få se hvor langt skolen har kommet på disse årene. Det er så motiverende og inspirerende å få se at det faktisk nytter å gjøre en innsats!

Senere dro vi ut på et marked for å handle litt og på kvelden var vi på Nordic Club og spiste god mat og møtte mange hyggelige mennesker. Torunn og Hans-Jørgen hadde akkurat flyttet inn i leiligheten da jeg kom, så vi har vært en del på markeder og rundt omkring for å ordne endel praktisk. Det har vært en veldig fin måte å få se området de bor i på. Natt til torsdag ble jeg, for første gang dette året, skikkelig syk. Jeg har vært så fornøyd med at jeg har sluppet unna, og tenkt hele veien at det må jo være for godt til å være sant, og med bare tre dager unna målstreken viste det seg at det var det.

Både fordi jeg ble syk og på grunn av en del politiske uroligheter i landet, ble det ikke så mange muligheter for å reise inn til sentrum eller andre deler av byen. Men vi fikk gjort og sett litt likevel, blant annet fikk vi oss en god tur gjennom et marked og beveget oss videre gjennom et strøk hvor vi virkelig fikk se de store forskjellene i landet. Bare et høyt gjerde skiller noe av det som må være et av Dhakas fineste strøk fra små, stusselige gater, med mennesker som bor tett i tett under dårligere forhold. Ganske utrolig at mennesker kan leve så forskjellige liv så nærme hverandre!

Noen bilder fra Dhaka:

Jeg har hatt noen kjempefine dager i Dhaka, tusen takk til Torunn og Hans-Jørgen som har tatt seg tid til å ha meg på besøk og som har tatt så godt vare på meg! 

আমি যথেষ্ট মনে করতেন যে আপনি অনুবাদ করার চেষ্টা করবে

Det hevdes at det snakkes over 400 forskjellige språk i India. Hindi er det offisielle språket og snakkes over hele India i tillegg til at de aller fleste med utdannelse snakker engelsk.(Indisk-engelsk er jo et eget språk i seg selv..) Det blir også snakket språk som tilhører hver stat. I Punjab snakker de punjabi, i Gujarat snakker de gujarati, i Rajasthan snakker de Rajasthani, dere skjønner greia..

I Kolkata, som ligger i Vest-Bengal, snakker de bengali. Mange snakker engelsk også, men det er veldig mange vi møter hver dag som ikke gjør det og som det hadde vært kjekt å kunne utveksle noen ord med. Gutta som jobber i heisen er det hyggelig å kunne hilse på, det er ofte praktisk at taxisjåførene skjønner hvor vi skal henn og jeg skulle gitt hva som helst for å kunne forstå hva de som går bak meg på fortuaet sier for jeg VET at de snakker om meg!

Derfor gikk vi på bengalikurs noen måneder i høst! Vi hadde en lærer som kom hjem til oss et par ganger i uka og timene foregikk slik at han bare pekte på tilfeldige ting, sa hva det var på bengali og vi hermet etter så godt vi kunne. Ikke veldig effektivt, men noen brukbare setninger har vi fått innøvd. Det er veldig kjekt å kunne si noen ord og setninger på lokalspråket, og det er en veldig ice-breaker når det gjelder å komme i kontakt med folk! Vi får også endel hjelp av venner til å lære språket og jeg har plukket opp masse ved å jobbe på barnehjemmet. Barn har så enkelt språk og de kommuniserer er mye lettere å kommunisere med på tross av forskjellige språk som gjør at det er lettere å prøve seg.

Men selvom bengali er det offisielle språket i Bengalen så er hindi mest utbredt på den indiske siden, hvertfall her i Kolkata som er en storby hvor alle språkene samles. Da øst-bengal (Bangladesh) ble uavhening av India, fortsatte de å ha bengali som eneste språk, mens vest-Bengal hadde større påvirkning fra resten av India hvor hindi er fellesspråket. Derfor får vi ikke snakket det lille vi kan av bengali så mye som vi skulle ønske. Jeg forstår noe hindi, men kan ikke snakke og hvertfall ikke skrive og lese. Men nå er jeg jo i Bangladesh og kan derfor endelig få satt bengalikunnskapene mine på en skikkelig prøve!

Jeg kom til Dhaka i går, og har allerede rukket og gjøre en hel del! Jeg gleder meg til de neste dagene!

শীঘ্রই আপনি কথা বলতে যাও! (Vi snakkes!) 

PÅ VEI TIL DHAKA

Med kun fem dager igjen før jeg flytter til Norge har jeg valgt å reise til Dhaka, Bangladesh for å besøke min tidligere lærer på KG, Hans-Jørgen, og kona Torunn som flyttet dit for snart en måned siden. De skal bli et par år og jobber som koordinatorer på Martin Luther College(MLC) i Dhaka. MLC er KGs søsterskole som har blitt bygget på grunnlag av KGs elevaksjon som vi har hvert år på KG. I flere år gikk inntektene til denne skolen, og ved hjelp av stort engasjement blant elever og lærere ble drømmen om denne skolen til virkelighet. Jeg gleder meg veldig til å få besøke skolen som jeg har engasjert meg sånn for, og som jeg vet at mange av dere blant familie og venner har vært med å bidra til. Også gleder jeg meg til å se Dhaka og oppleve et nytt land. Og til å treffe Hans-Jørgen og Torunn selvfølgelig!

Vi snakkes fra Bangladesh!

SISTE DAG PÅ BARNEHJEMMET

I dag var min siste dag på Mor Teresas barnehjem. Jeg har vært der 2-3 ganger i uken i to måneder, og det har virkelig vært en opplevelse og en erfaring jeg vil ta med meg for resten av livet. Jeg har skrevet om hvordan jeg har opplevd å jobbe på barnehjem her. Det var ikke så veldig kjekt å ta farvell med barna idag, jeg har blitt så knyttet til så mange av de, og følelsen av å kunne bidra til noe positivt i livene til disse barna som har opplevd så mye negativt har gjort noe med meg. Kunne jeg ha pakket alle med meg i kofferten, så hadde jeg gjort det! Jeg føler meg veldig heldig som har fått denne muligheten til å bli kjent med disse fantastiske barna og få være endel av det flotte arbeidet som drives.

Jeg kommer aldri til å glemme barna og alt jeg har fått se og erfare på barnehjemmet, dette har virkelig vært en opplevelse for livet!

TAKKNEMMELIGHET

Det er ingen tvil om at vi har sett mye fattigdom og elendighet i India. Gatebarn, slum og tiggere uten armer og ben er daglige påminnere om grusomhetene som finnes i verden vi lever i.

I Norge har vi alt vi trenger og mer til. Vi lever egentlig i vår egen lille velferdsboble hvor klær, mat, hus, legehjelp og skolegang er selvfølgeligheter. Vi har en frihet og en sikkerhet som de fleste mennesker i verden ikke kan forestille seg en gang. Vi har penger nok til å kjøpe oss alt vi trenger. Og likevel ønsker vi oss hele tiden mer. Vi vil ha finere klær, større hus og den nyeste IPhonen.

Det finnes ikke ord for den utfordringen det har vært å se så mye nød her i India. Og det gjør like vondt å se gatebarna i dag som det gjorde i begynnelsen. Heldigvis. For er det noe jeg var redd for så var det at jeg skulle venne meg til å være vitne til alt dette. Å venne seg til å se mennesker lide. Jeg har lært å takle det på en bedre måte enn jeg gjorde tidligere, men jeg kommer aldri til å venne meg til det.

Jeg tenker mye på hvordan overgangen blir fra å bo her til å bo i Norge igjen. Jeg merket veldig da jeg var i Norge i november hvordan jeg reagerte på alt jeg plutselig hadde tilgang til. Alt fra rent vann i vasken til penger jeg kunne kjøpe meg hva jeg ville for. Jeg kjente hvordan samvittigheten fikk seg en kraftig knekk og at jeg tenkte "hvor mye mat kunne barna som bor på gata i India kjøpt for disse pengene" hver gang jeg eller noen andre trakk kortet.

Og jeg syns absolutt at det er fint at man spør seg selv om man egentlig trenger det man kjøper, eller tenker på andre ting som å ikke sløse med rent vann, ikke kaste mat osv. Men jeg syns ikke vi skal gå rundt med dårlig samvittighet fordi vi er født i Norge, og slutte å benytte oss av alle de mulighetene vi har bare fordi andre ikke har det. Istedenfor vil jeg minne dere om å være takknemlige for alt dere har. Sett pris på de og det du har og vis det ved å vise takknemlighet og nestekjærlighet. Fortell menneskene rundt deg at du er glad i dem, nyt de små gledene i hverdagen og husk på hvor heldig du er!