Let no one ever come to you without leaving happier

Agnes Gonxha Bojaxhiu ble født i Skopje, Makedonia i 1910. Allerede som 12-åring bestemte hun seg for å bli misjonær med India mål og i en alder av 18 reiste hun til Calcutta for å drive misjonsarbeid. Hun begynte som lærer ved en jenteskole i byen som er kjent som verdens svarte hull. Men etter 17 år ved skolen fikk hun, etter eget utsagn, et kall fra Gud om å ofre seg for de syke og døende i byen. Hun startet det som heter Missionares of Charity som hun selv forklarte var "for de sultne, de nakne, de hjemløse, de forkløplede, de blinde, de spedalske, alle i samfunnet som føler seg uønsket, uelsket og uten noen som tar hånd om seg, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir utstøtt av alle". Hun bygde flere hospits for de syke og døende i tillegg barnehjem. Hun var katolsk nonne og tilbrakte mesteparten av livet i sin karakteristiske hvite drakt med blå striper, i tjeneste for de fattigste av de fattigste og de sykeste av de sykeste. I 1979 vant hun Nobels fredspris, men ville ikke delta på den tradisjonelle festmiddagen etter overrekkelsen. Istedet foreslo hun at pengene skulle brukes til mat og pleie av de sykeste og svakeste i Calcutta. Har du skjønt hvem det er snakk om? Det er selvfølgelig Mor Teresa. 

http://www.motivate-yourself.com

Det eneste jeg visste om Calcutta før jeg flyttet hit var ryktet om at det skulle være verdens værste by og at det var her Mor Teresa hadde drevet sitt arbeid. Derfor kjente vi idag at det var på tide og besøke Missionares of Charity, stedet Mor Teresa levde og arbeidet. Da vi nærmet oss skjønte vi fort at det ikke var tilfeldig at det lå i denne delen av byen. Menneskene vi så var utslitte og fillete, husene og veiene det samme. Da vi ankom, selv før vi var ute av bilen, var tiggerne rundt oss. Alle skjønte hvor vi skulle og fulgte oss til inngangen til der Mor Teresa bodde og tjenestegjorde. Vi ble møtt av nonner, eller søstre, i den samme hvite og blå klessdrakten Mor Teresa var så kjent for. Vi fikk se soverommet hennes, et lite rom med kun en jernseng og et trebord. På veggen over senga hang et krusifiks og et verdenskart. Det var vel Mor Teresa i et nøtteskall; en enkel sjel, med Jesus og verden foran seg. Med nonnekor som bakrunnsmusikk gikk vi videre og fikk se stedet hvor Mor Teresa ble gravlagt. Den store gravstenen var pyntet ble blomster og levende lys og stadig knelte både søstre og andre besøkende for korse seg og takke ved Mor Teresas hvilested. Videre var det en utstilling hvor vi kunne lese om Mor Teresas lange og innholdsrike liv samtidig som mange av tingene hennes, alt fra knappenålene og tannbørsten hennes til rullestolen hun brukte sine siste leveår, kunne betraktes gjennom små glassviduer.

Her hviler Mor Teresa

I samme gate, noen få kvartaler lengre bort lå barnehjemmet. Et hjem for de barna som er født uten framtid. Navneløse, foreldreløse og kasteløse har de blitt plukket opp fra Calcuttas mange gater og takket være Mor Teresa og hennes medsøstre har de fått et navn, mat, klær og medisiner, men ikke minst tilhørighet, kjærlighet og håp. Barna som ingen ville ha, barna som fra før de ble født allerede var dømt til døden. Disse barna var det Mor Teresa tok med seg og tok vare på. På dette barnehjemmet får barna pleie og omsorg. De får leke og le. Og her bor de til de får en ny familie. Vi kom i snakk med en av søsterne som jobbet på barnehjemmet. Hun var opprinnelig fra sør-Tyskland, men har de siste 15 årene bodd og jobbet på dette barnehjemmet. Hun fortalte om jobben på hjemmet, om barna og om adopsjonsprosessen. Mens hun fortalte kjempet smilet og tårene en kamp; tårene for alt det triste og forferdelige barna har måttet gjennomgå og smilet for alle de barna som får komme til nye familier og som får en ny start. Mens vi snakket kom det en mann, vestlig utseende, med en liten gutt. De hadde tilbrakt hele dagen sammen, mannen og gutten var nemlig på vei til å bli far og sønn. Om bare et par dager skulle gutten få bli med sin nye familie hjem. Mannen vinket hadet til gutten som vinket glad og stolt tilbake. Det var tydelig at de hadde hatt en fantastisk dag, og med gang pappaen var ute av synet kom gutten løpende bort til oss og satte seg i fanget til søstern. Det var tydelig at han var litt lei seg og syns nok det var tøft å måtte si natta og hadet til pappaen. Men imorgen skulle de tilbringe en ny dag sammen og snart skulle han få reise til sitt nye hjem. Søstern fortalte at gutten hadde vært gjennom mange operasjoner og slitt mye med helsa. Hun sa at det var et under at han hadde overlevd. Der satt den lille gutten på fanget, med et godt tak rundt søstern. Den lille kroppen hadde vært gjennom så utrolig mye, men nå skulle han få et nytt liv.

Inngangen til barnehjemmet

I andre etasje var nyfødtavdelingen og vi fikk bare lov til å kikke såvidt gjennom dørsprekken. De små små barna var klare for leggetid og midt blant alle sengene satt det en dame som sang og klappet i hendene. Barna roet seg ved lyden av stemmen hennes og trygge og mette kunne de små sovne. Tanken på at disse babyene har blitt forlatt på søppelplasser og gatehjørner for å dø får tårene til å presse seg på igjen. 

Sovesalen før leggetid

Det har vært et veldig spennende og interessant besøk hos Missionares of Charity og barnehjemmet. Det er så fantastisk å se at tross elendigheten og fattigdomen vi ser her hver dag og all korrupsjonen og urettferdigheten så finnes det mennesker som viser godhet, kjærlighet og omsorg til de som trenger det. Missionares of Charity er så absolutt verdt et besøkt hvis du noen gang kommer deg til India og Calcutta! Tar også med et sitat av Mor Teresa som jeg syns alle kan ta med seg i hverdagen:

"Spread love everywhere you go. Let no one ever come to you without leaving happier."