JOBB PÅ BARNEHJEM

Onsdag i forrige uke var jeg på Mother Teresa Missionares of Charity for å registrere meg som frivillig på barnehjemmet som drives der. Dette er noe jeg har tenkt på helt siden vi var å besøkte det i slutten av september (du kan lese om det her), men jeg ville få gjort unna eksamnene først så derfor har jeg ikke begynt før nå.

Det er ingen tvil om at det er en psykisk utfordring å jobbe på et barnehjem i en av verdens aller fattigste byer. Men sorgen jeg føler over grusomhetene disse barna har opplevd, og sinnet som bruser i kroppen over urettferdigheten de er født inn i, blir ingenting i forhold til gleden jeg føler over at de har fått et hjem, takknemligheten for at barna nå får det de trenger og håpet som oppstår når jeg ser at barna som var forlatt, får muligheten til en fremtid. Jeg får mette barna som før var sultne, leke med de som tidligere måtte kjempe for livet og le sammen med de som har felt så altfor mange tårer. Navnløse, foreldreløse og kasteløse har de blitt plukket opp fra Kolkatas mange gater og takket være Mor Teresa og hennes medsøstre har de fått et navn, mat, klær og medisiner, men ikke minst tilhørighet, kjærlighet og håp. Barna som ingen ville ha, barna som fra før de ble født allerede var dømt til døden. Disse barna var det Mor Teresa bygde et hjem for. Her får barna pleie og omsorg. De får leke og le. Og dette får jeg være med på! 

Jeg har blitt så glad i barna, og særlig har jeg forelsket meg i en av jentene. Nydelige Nito på 6 år er blind, men får ikke særlig tilrettelegging så hun får helt samme behandlig og oppfølging som de andre barna. Det er jo ikke fordi søstrene som jobber der ikke bryr seg, men de har ikke nok ressurser til å ta seg ekstra av henne. Det meste av tiden står hun alene på gulvet og vifter med armene rundt seg i virvarret av unger som løper, leker som blir kastet og aunty's som roper og kommanderer. Hun er noen år eldre enn de andre barna i gruppen jeg er med, men siden hun ligger litt etter i utviklingen (naturlig, siden hun ikke får så mye hjelp) er hun plassert i en yngre aldersgruppe. Det er tydelig at de andre barna syns det er litt ekstra morsomt å erte Nito, for hun blir jo like overrasket hver gang de dytter henne eller de kan legge ting i maten hennes når hun spiser, for hun skjønner det jo ikke før hun putter det i munnen, kanskje ikke da heller. Så i dag brukte jeg tiden på å være sammen med henne, hjelpe henne med å spise og gå på do, forklare for henne hvis det skal skje noe, leke, le, synge og danse. Denne jenta har virkelig kapret hjertet mitt! 

Min store kjærlighet, Nito 6 år.

Jeg gleder meg masse til månedene fremover på barnehjemmet, tenk at jeg får være så heldig å jobbe her! Dette er virkelig noe jeg kommer til å ta med meg resten av livet!