SUPERHELG

Åh, jeg har hatt en så utrolig bra helg! Nå som det nærmer seg hjemreise blir hver dag så utrolig mye mer verdigfull og jeg setter så mye større pris på alt det jeg vet at jeg om få uker ikke har lenger. Derfor åpner jeg liksom alle sansene mine på nytt og ser, lukter, smaker, føler og nyter alt på en helt annen måte fordi jeg vet at det går mot slutten.

Planen for helgen var egentlig å reise til Darjeeling, men vi ble i Kolkata istedenfor og det var ikke et dårlig valg! Lørdag dro jeg og Kristin (mammas kollega) til Howrah, som er en by like på andre siden av Ganges. Her skulle vi møte to tyske gutter, Oliver og Moritz på 19 og 20 år, som Kristin hadde møtt et par dager tidligere. De jobber som frivillige på et senter for barn som har vært utsatt for barnearbeid, men som nå får leke, gå på skole, spille fotball og bare være barn. Det er et veldig bra prosjekt og det var kjempespennende å få se hvordan det ble drevet. De tok oss først med på en rundtur på senteret hvor de viste oss soverom, klasserom, kjøkken og spisesal. I tillegg til å ha god plass til å leke inne, pleier de å dra ut på ettermiddagene og spille fotball på noen gressletter i nærheten. Det er gratis for barna og være på dette senteret, og der er de istedenfor å måtte være med foreldrene å jobbe. Her får de muligheten til å lære og lese og skrive, muligheten til en utdannelse og en fremtid. Alternativet er nemlig ikke noe særlig, det fikk vi være vitne til da Oliver og Moritz tok oss med for å se hvor foreldrene til barna jobbet. Eller, det var i hovedsak mødrene. Fedrene er som regel enten alkoholikere eller taxisjåfører. Eller begge deler på en gang. 

Stedet vi kom til er et sted i Kolkata jeg aldri har hørt om, og ville heller aldri ha fått høre om hvis det ikke var for denne turen vi tok på lørdag. Det var et fjell av søppel! Det var laget en bred vei opp til toppen og mens vi gikk ble luften mer og mer støvete og stanken krøp lenger og lenger opp i nesen. På veien kom det kjørende lastebiler fulle med søppel som dumpet lasten på toppen og kjørte ned igjen. Bilene kom med jevne mellomrom og Moritz og Oliver sa at fjellet hadde vokst mye på de fem månedene de hadde vært her. Når vi kom til toppen fikk vi se masse mennesker, for det meste kvinner og barn, som stod og rotet i denne enorme søppelhaugen  Noen samlet på plastflasker, noen på tøybiter, noen på metall og noen på gamle aviser og ukeblader. Kampen om matrestene gikk mellom utallige griser, geiter og kråker trasket rundt. Det var en helt grusom lukt der oppe, en blanding av svette, avføring, urin, gammel mat og det som verre er. Tenk å måtte jobbe der. Hver dag, hver uke, hvert år, gjennom hele livet. Stemningen der oppe er ikke til å beskrive. Når det kom en ny lastebil, kastet menneskene seg over det den dumpet og de dukket i søpla på jakt etter noe som kanskje kunne gi dem nok rupees til dagens måltid (ofte i entall). Bare tenk dere å leve et sånt liv. Jeg vet det, det går nesten ikke. Vi har ikke peiling på hvordan det må være å kjempe for livet på den måten. Der jeg stod følte jeg meg sorgfull, hjelpeløs  tafatt og kvalm (det siste kan ha hatt noe med lukten å gjøre..). Vi i Norge har alt vi trenger og mer enn det, uten så mye som å løfte en finger.

Like bak søppelfjellet lå et område hvor familiene bodde. Her lå det et bygg som var mye av det samme som det vi besøkte først, et sted hvor barna fikk undervisning, måltider og tid til å leke istedenfor å måtte jobbe på søppelhaugen. Da vi kom ble vi møtt av smilende og nysgjerrige barn. Vi lekte, sang og koste oss masse sammen med barna en god stund før vi gikk å spiste på et sted Oliver og Moritz tok oss med til. De var utrolig hyggelig og vi koste oss masse sammen med de. Jeg håper virkelig at jeg får tatt en tur til dit før jeg reiser!

Dagen i dag, søndag, begynte tidlig. Altfor tidlig egentlig. Vekkerklokken ringte klokken 5.00 og da var det rise and shine (ehh...), for klokken 07 skulle startskuddet til Amity Kolkata Half Marathon gå! Selv har jeg aldri vært noen langdistanseløper, og har aldri løp så langt som 21 kilometer før (nå), men jeg måtte jo melde meg på når jeg hadde tid og mulighet. I tillegg hadde jeg lenge snakket med de som jobber på Gold's Gym her om at vi måtte få til et løp eller lignende, så da passet det jo perfekt! Da det nærmet seg start var joggeskoene knyttet, glykogenlagrene fylt, startnummeret klistret på og motivasjonen på topp! Men i kjent, indisk stil var ikke arrangørene like klare som deltakerne. Ingenting var på plass. Mange hadde ikke fått startnummeret sitt, deltakerne ble sendt i forskjellig retning, en spesiell cheaf guest var ikke på plass. I tillegg hadde en tv-stasjon installert seg akkurat der hvor alle skulle løpe. Men etter mye styr frem og tilbake kom vi oss endelig avgårde, tretti minutter etter først gitte tidspunkt. Av de syv gutta fra Gold's Gym som hadde meldt seg på, var det bare tre som møtte opp. Og av de tre var det bare en av de som var barsk nok til å stille til start. Jeg møtte også på en amerikansk jente, Anna, som er utvekslingselev på skolen til Deepal og som jeg har møtt et par ganger tidligere. Hun har drevet med cross country-løp i mange år og løper visst maraton en gang i uka, i motsetning til min kavaler som aldri hadde løpt mer enn 3 km sammenhengende i hele sitt liv. Men utfordringer er til for å overvinnes!

Selve løpet var ganske festlig egentlig. For det første var ikke veiene sperret av, så trafikken gikk som normalt. Løpetaxier, busser, mennesker, kuer, biler, sykler, hunder og avføring fra både mennesker og dyr ble en naturlig del av terrenget og vi måtte løpe rundt, mellom, over og ved et tilfelle gjennom(!) hindringene som hele tiden dukket opp. Langs veien stod gatebarna og vinket og heiet, men de stirret også etterlengtende på vannflaskene som ble delt ut på drikkestasjonene. Løperne grep tak i flaskene, men tok bare en liten slurk for så å helle resten i ansiktet, på klærne eller bare bortkastet ned på bakken før de slang de tomme flaskene fra seg på fortauskanten. Jeg ble derfor løpende frem og tilbake på hver drikkestasjon og sørge for at alle som var med i løpet kun drakk det de trengte så jeg kunne gi det resten av vannet til barna. Tapte nok endel tid, men det kunne jeg ikke brydd meg mindre om! Løypa gikk gjennom store og små gater, forbi markeder og gjennom slummen. Og siden gatene ikke var sperret eller markert på noen måte var det ikke alltid like greit å skulle vite hvor vi skulle løpe, og det ble nok et par kilometer ekstra på oss. Men vi gav oss ikke, og det var en seiersfølelse å kunne løpe inn i målområdet, både fordi jeg selv klarte det og for at jeg klarte og motivere og pushe min etterhvert ganske så utmattede venn.

sluttspurten!

Nå sitter jeg med vannblemmene mine i et fotbad, veldig fornøyd med helgen som har vært. Og uka som kommer ser ikke så dårlig ut den heller, med indisk bryllup på onsdag (åh som jeg gleder meg!!) og på torsdag legger vi ut på en lengre reise i vest-India. Life is good!